Noen ganger må jeg tenke mer enn andre ganger, er det jeg som er rar, eller er det resten av verden som er rar? Jeg tenker på den «Intergalaktiske» verden på Facebook, og ellers i den vanlige verden.
Jeg omfavner venner hardt når vi møtes, sånn skikkelig god klem med begge armene godt rundt hele ryggen. Jeg ser folk rett inn i øynene, og jeg gir ros (og ris)
Og jeg deler heller en god vin under tilbereding måltidet, enn flere flasker etterpå.
Når jeg ser på andre som klemmer, så holdes hender på skuldrene, og berøringen er minimal. Øyekontakten er ofte borte i løpet av et kort sekund, og klemmen avsluttes hurtig.
Dersom noen skriver noe pent, bemerker jeg det, har jeg hatt en god opplevelse et sted, så forteller jeg om det. Er noen flink, syk, sprek eller vakker, så gir jeg noen ord, til oppmuntring og glede. Dersom noen har bursdag forsøker jeg å gratulere alle med dagen, og som regel med flere ord.
Det er det ikke alle som gjør.
Noen er ikke sånn, eller, mange er ikke sånn.
Jeg selv er ganske følsom, og kanskje derfor mer oppmerksom på dette enn andre, derfor alt dette som står over her, jeg sier også veldig mye rett frem, av og til for mye.
Jeg sier ikke at den måten jeg er på er rettest, eller at det er feil, men kan det tåles at jeg er sånn?
Forleden dag var jeg i byen, og der vandret jeg rundt i sånn ca en times tid, og møtte masse fremmede mennesker på min veg, og jeg smilte varmt til alle jeg møtte. Noen så fort en annen vei, noen så ut som at de lurte på om de kjente meg, og noen smilte tilbake. De som smilte tilbake så ut som om de våknet til en solskinnsdag, og ga et smil som strålte opp hele ansiktet. Jeg tror at de sist nevnte lever lenger.
Jeg må innrømme at jeg har vonde og tunge dager, jeg er ikke i like god form bestandig, men skal jeg dermed la det ta styringen i livet mitt? Nei vet du hva, det hadde blitt et vondt, tungt og trist liv.
Så det jeg vil frem til er; Klem mer, smil mer og lev mer!
Nå skal jeg se på Petter Northug og NM 😃