Kjøring, penger og vin III

Jo, skal vi se, vi var kommet til Epernéy i Champagne.

 

Dette er byen som ofte blir kalt for Champagnens hovedstad. Langs Rue de Champagne ligger alle de store champagnehusene på rekke og rad. Der ligger Möet, Pol Roger, Boizel og alle vennene deres.

Ved besøket vårt i vår brukte vi mere tid i selve hoved gata, og besøkte Huset Boizel (Atelier 1864) for smaking og handling. Servicen der var helt fantastisk, og Pauline Heydt-Trimbach ga oss full oppmerksomhet. Dette resulterte i at vi besøkte dem på nytt nå i sommer, og fikk samme herlige oppmerksomheten. Kjelleren deres var dessverre stengt pga renovering, men om dere skal til Epernéy burde et besøk hos Boizel være obligatorisk.

I vår bodde vi i Troyes på en «herregård» midt i sentrum fra 1600 tallet (La Demeure de Charme) et fantastisk hotell som anbefales på det varmeste.

I sommer derimot tok vi inn på campingplassen som ligger i sykkelavstand fra hovedgata nede ved elven. En flott plass med store tomter, avdelt med fine hekker.

En av tingene vi gjorde før vi forlot Champagne var å besøke Reims, en by absolutt verdt et besøk. Bare katedralen (Notre dame de Reims) gjør besøket verdt turen.

 

 

Etter Champagne besluttet vi å kjøre inn i Tyskland, rettere sagt Mosél. Ingen av oss hadde vært der før, men min bror hadde lest en del om område, så vi kjørte inn i Mosél dalen med godt mot, og hvilken fryd av en dal! Det bugnet av vinmarker fra bunnen til toppen langs hele dalen.

De pittoreske små byene langs hele elven er nok verdt et besøk, men vi hadde satt oss Bernkastel-Kues som mål, så vi kjørte dit. Her fant vi en nydelig Knaus-camp i passe sykkelavstand fra sentrum.

Til denne vakre perlen kan det nok være greit å komme med store håp om masse turister. Vår besøk var midt i juli, og gatene var fulle av liv.

Vi kjørte jo hit på impuls, og det igjen førte til at vi var totalt uinformert om hvilke gårder og slott som konkret befinner seg der, og dermed heller ikke hadde gjort noen avtaler om smaking og omvisninger, så til neste gang skal vi være bedre forberedt.

Men vi klarte å finne ei lita sjenkestue med mor selv bak disken. Man skal kanskje lete lenge etter ei dame med så stor kunnskap om dalen. Hun kunne bl.a. fortelle at det var få, muligens ingen, av innbyggerne som klarte innhøstningen, så det ble hentet inn arbeidskraft som var vant til å henge i stropper i bratte terreng å høste druer.

 

Etter Tyskland var selve vinferien over. Vi snudde nesa hjemover. Vi tok ferga fra Puttgardt til Rødby, fant ingen camping og måtte sove på en avstikker for trailere, før vi kjørte til Stockholm.

Etter to dager i Stockholm vendte vi hjem, og stoppet bare for å sove. På finskegrensa ved Kilpisjärvi måtte vi ha opptelling for å se hvor mange vinflasker vi måtte tolle inn i tillegg til de 12 vi kan ta inn tollfritt, og totalt endte vi på 30 flasker. Takk og lov for den nye appen til tollvesenet! Ved enkle tastetrykk var alt fortollet, og regningen betalt.

Vi hadde en fabelaktig tur, og gjør det gjerne om igjen, men neste gang skal vi sette av mer tid på hvert sted, samt å planlegge mere i forkant.

Anbefales!

Kjøring, penger og vin II

Å kjøre etter vinen, ja.  Jeg var vel kommet til at vi forlot Medoc. Vi kjørte helt nord på den «landtungen» som Medoc ligger på, og tok fergen over den absolutt minste og innerste bukta i Biscayabukten, men dog, Biskayabukten var det.

Turen fra fergeleiet gikk helt fint, og fronten var lagt mot Cognac. Veiene er av litt forskjellig kvalitet, men følges motorveien er veiene helt fantastisk. Frankrike har en hel haug av bomstasjoner, men til gjengjeld er veiene praktfulle. Landeveiene er Nord Norsk standard på, men her er det mere å se.

Vi hadde besluttet at vi skulle innom Cognac, bare for å vite at vi hadde vært der, men ikke noe mer. Vi fant frem i kronglete gater, og fant til slutt parkeringsplass til vogn og bil, noe som ikke er spesielt enkelt. Vi kjørte jo sammens med min bror og svigersøster, som kjørte bobil, så dette med parkering var et stort problem inne i byene.

Men altså, Cognac. Vi fant en resturant midt i sentrum, men vi skulle heller ha tatt noen få steg til venstre, da hadde vi fått en mye bedre opplevelse. Et tips er å huske å sjekke TripAdvisor før det blir bestemt hvor måltidene skal inntas. Cognac var forøvrig grå og litt rotete, men vi var bare der i 2 timer, så inntrykkene ble få.

Fra Cognac gikk turen videre mot Champagne. I Champagne har vi vært flere ganger før, både med bil og vogn, og med fly, så vi er nogenlunde kjent i Troyes og Eperney. Vi ankom først Troyes, hvor det finnes en helt herlig campingplass rett ved siden av Luc de Oriént. Det ligger to campingplasser ved siden av hverandre, men vi har bestandig foretrukket den roligeste, den uten svømmebaseng. Tomtene her er store, og tempoet er typisk Fransk, utroooolig avslappet.

Med besøk i denne delen av Champagne er Troyes den største byen. Vi finner er en liten, men alikevel fungerende by. Halve byen er gammel, skikkelig gammel, og den andre delen er ny og skinnende. Det er slettest ikke alle som snakker engelsk, men til gjengjeld treffer du stort sett bare på franskmenn.

En kort kjøretur fra byen ligger Celles sûr Orce. Her finner du Turistruten i Champagne. Vi har aldri kjørt hele veien, men den dukker opp i alle deler av Champagne, og da er det vinranker over alt!

Men tilbake til Celles sûr Orce. Her finner du små champagne hus med små vinkjellere som driver i det små. Vi har tidligere besøkt en liten gård med navn Richard Cheurlein, men denne gangen var den stengt, og med tanke på at det var søndag så vi litt svart på det. Men tenke seg til, vi fant en annen gård, Rémy Massing, & fils, hvor vi fikk komme uanmeldt på smaking og handling, men dessverre ingen omvisning. Moralen her er å huske å avtale på forhånd…

Dette området er utrolig vakkert og avslappende, så før jeg går i gang å fortelle om Epernay, må jeg ha en pause. Det kommer mere en annen dag, vi hadde en flott tur videre både i Epernay og Mozeldalen.

Kjøring, penger og vin.

 

En ny høst kommer! Det gjør ingenting, jeg tenner lys, og strikker strikkepinnene varme.

Jeg pleier jo å undre meg over mye, ja liksom litt filosofering, og i dag er jo intet unntak.

Det er dette med ferie, og dette med feriebudsjett, og dette med å spare «til en regnfull dag». Jeg er litt motstander av denne sparingen…for hva vet vel jeg om hvordan livet ser ut når jeg blir gammel og grå, å denne regnfulle dagen kommer?

Nei, det er nå jeg lever, og det er nå jeg har nogenlunde helse til å nyte turer, reiser og ferier. Så derfor har jeg brukt en hel formue i sommer på å kjøre Frankrike og Tyskland på kryss og tvers på leiting etter vinens flotteste områder.

Turen fra Tromsø og ned til første stoppested, Luxembourg, er nokså lang med bil og vogn. Dagsetapper på 900 km må påregnes, og da nytter det ikke å tenke på å stoppe noe serlig mer enn dopauser og mat, fortrinnsvis i vogna, så slipper du kø.

Men derifra begynner ferien.

Vi hadde to pustedager i Luxembourg før vi kjørte mot Saint Emilion i Bourdoux. Vi kunne tatt det i en etappe, ca 1000 km, men vi ønsket å kjøre gjennom innlands Frankrike, så derfor la vi ruten via Bourges. Innlandsveien er utrolig fin, og du får kjøre gjennom landsbygden, og mange små landsbyer…ikke veldig egnet for campingvogn…men det gikk helt fint. Vi var gode og slitne da vi rullet inn på campingen, som var stengt! Heldigvis kom der et ungt par som lot oss komme inn, så ble vi tildelt et eget lite område, helt for oss selv, fantastisk!

Turen gikk videre til Saint Emilion, og som seg hør og bør hadde vi byttet om på breddegrad og lengdegrad, så vi havnet helt feil…men til slutt fant vi campingen. En flott campingplass med store tomter, vann og avløp på tomtene, basseng, restaurant og vinbutikk inne på området, herlig.

Saint Emilion er et sted man bør ha mange dager i, vi hadde satt av 4 dager, noe som ble litt lite, men vi utnyttet dagene godt med slottsbesøk, besøk på vingård, flotte sykkelturer, samt besøk i mange vinbutikker.

Her kan man enten bestille en smaking, eller bare stikke innom, vi valgte å stikke innom to steder. På den ene plasse var det ikke spesielt god service, og det var begrensninger på hvilke viner vi kunne smake, men på den andre (midt i sentrum) var servicen upåklagelig, og vi fikk smake på alt hva vi ville. Smakingen var gratis, men vi kjøpte kvota av vin, så pengene «løp» ut mellom fingrene våre, men pytt, pytt, som nevnt tidliger, det er nå jeg lever.

Turen videre gikk mot Medoc og Poulignac, en herlig liten landsby litt nord i Medoc. Her bugnet det av vinmarker, og druene hang ungt og friskt under bladene, vakkert! Også her syklet vi mye, og var innom både vinslott likeså godt som cafeér og vinutsalg. Vi burde nok ha gjort avtaler på forhånd, men det gikk relativt greit å få komme inn å handle uansett.

Vi har hatt en fabelaktig tur, og den gikk videre gjennom Cognac, Bourgogne, Champagne, Mozel og flere plasser, men det kommer jeg tilbake til i mitt neste innlegg.

Så husk; ikke sikkert det lønner seg å spare når du er kommet til midt i livet, og ikke vet noe om dagen i morgen.

 

Sola, målet og Champagne.

Sommeren er kommet!! Vi liker å tro det, når vi får noen fantastiske dager i begynnelsen av juni med over 20 grader 😃

Men jeg er ikke så opptatt av været, for som vi vet, vi får ikke gjort noe som helst med det.

Det jeg derimot har filosofert over disse siste dagene er hvorfor man er så utrolig flink å sette gode forsetter, men så utrolig dårlig på å følge dem opp. Altså for eksempel, så kan jeg bestemme meg for at fra og med neste uke skal jeg lage meg en timeplan. På den timeplanen skal alle gjøremål og avtaler fylles inn, for deretter å bli fulgt, nesten slavisk…men det går bare ikke! Det er nesten sånn at jeg ikke klarer å sette meg et eneste mål som jeg overhodet kan klare å nå!!

Derimot når middagstiden nærmer seg, så går hele meg på autopilot, og jeg gjør absolutt alt som skal til for å nå målet om at en sunn, presis og næringsrik middag står på bordet når Husguden svinger inn døren her kl 1550 stort sett daglig.

Jeg må ærlig innrømme at jeg overhodet ikke forstår meg på meg selv. Jeg klarer ikke å gjennomføre en daglig rutine på å fryse isbiter i poser hver gang jeg tømmer en pose (noe som fører til at jeg stadig vekk ender opp med tom isbitpose) men å lage middag i 2 timer hver dag, det går helt fint.

Selvsagt er det mye og mangt, og mere enn det som forvirrer meg med meg selv, men tenk en sånn bagatell som isbiter, at jeg ikke klarer det? For ikke å snakke om når noen spør hvorfor jeg ikke får det gjort, og ber meg forklare! Da ender det stort sett med at jeg blir mere forvirret og frustrert, fordi jeg ikke har den fjerneste anelse om hva jeg skal svare.

Det kjennes ut som en stor strikkevase inni meg…

Nei, la meg heller slippe både mål og mening, å heller la meg finne min lille franske vingård. Tenk å kunne dyrke sine egene druer, for å deretter lage sine egne Champagner 😃

Å med det ønsker jeg deg og dine en vakker helg.

Når døden kommer plutselig.

Jeg sitter her å tenker på døden. Ikke min, selvsagt ikke min, men generelt.

I forrige uke døde en kjær tante, bare plutselig. Hun gikk til sengs rundt kl 2200, og ca to timer etter var hun død. Hun lå så avslappet og rolig i sengen, ingen tegn på hverken smerte eller angst. Den ene hånden lå plassert under kinnet, og den andre lå helt naturlig, slik man ligger når man ligger å sover på siden.

Alvorlig syk har hun vært til og fra de siste 20 år, men jeg tror livsviljen har vært så stor, at hun har klart seg hver gang. Men nå tok livet slutt, rolig og fredfylt, og uten sykdom.

Fra jeg var 13-14 år var hun en god støttespiller og medsammensvoren i mitt liv. Hun og onkel bodde hus i hus med Bestemor. Bestemor var ikke like enkel bestandig. Hun var til tider både bitter og sint, så da var det flott å kunne stikke over tunet til tante. Hos tante var det godt å være. Tante og Onkel hadde en rar måte å kommunisere med hverandre på, (mye rop og skrik) men det fungerte for dem, og det var ikke skremmende, men vår kommunikasjon var flott. Det var nesten aldri en setning uten latter. Om latteren var bitter eller lykkelig, det kunne nå være så, men den var der.

Etterhvert som kjærester kom å gikk, var det naturlig å ta dem med til tante for å hilse på. Hos henne ble alle mottatt med åpne armer. Og når romansene var over var de like uvelkommen, som de først hadde vært velkommen. Tante virket fullstendig lojal, og jeg stolte mer på henne enn på noen andre.

Etterhvert som jeg ble mor, ble også barna mine knyttett tett til henne, hun fungerte både som reservemor og reservebestemor, så da onkel døde og hun ble sittende igjen med hus og lån, falt det naturlig å kjøpe huset av henne. Hun fikk selvsagt borett.

Tante var giftet inn i vår familie, og hun og onkel fikk ingen barn, men båndene var tette mellom oss, jeg var nok en slags reservedatter. Men tante hadde ei søster. Et merkelig menneske som jeg bestandig har hatt store vansker med å forstå. Dette mennesket likte ikke at vi kjøpte huset, men slo seg til ro med det, da søsteren trivdes veldig godt med ordningen.

Vi har hatt mange gode år med fred og hygge, kjærlighet og latter, og ikke minst den store trygge lojaliteten oss i mellom. Nå viste det seg at dette ikke skulle vare. Søsteren ringte plutselig meg, med de mest fantastiske anklager. Jeg klarte rett og slett ikke å høre på henne, så jeg beklaget, men sa at jeg skulle få Husguden til å ringe henne. Han var på reise, men ringte umiddelbart for å rette opp i eventuelle missforståelser. For henne var ikke det viktig. Hun lirte av seg ganske kraftige anklager om svindel og lureri da hun mente tante hadde måtte betale husleie til oss. Tante betalte oss penger, ja, men av egen vilje. Hun ville så gjerne betale for renovasjon og slikt, og det nyttet ikke å nekte. Så på det viset kan man vel si at hun betalte en slags husleie, men vi krevde det ikke. Det ble mange ukvemsord mellom oss, tante og søsteren.

Det ble kjørt en vond kile av tvil og sorg inn mellom oss.

Etter ett års tid kom tante å ba om unnskyldning for alt hun hadde forårsaket, og vi ble vel forlikt. Forholdet ble aldri det samme igjen, det ble ikke det, men jeg begynte å stole på henne igjen. Vi forsto at alt det vonde var et resultat av den måten søsteren var på, og begynte å se fremover igjen.

Så dør hun plutselig.

Nå sitter jeg her. Jeg får ikke delta i noe som har med begravelsen å gjøre. Hverken barna eller Husguden får være med å bære kisten, og alt er bare vondt.

I skrivende stund holder søsteren på å tømme huset, og jeg regner med at det jeg kommer til å finne i huset etterpå, er knapt et minne om latter og fred. Jeg har forsøkt å rekke ut en hånd til søsteren, men den ble ikke mottatt.

Sorg og savn er vonde nok, og man burde slippe hat i tillegg.

Hvil i fred kjære tante, du er alltid med oss ❤️

Donald og været i nord.

I dag sitter jeg i ei lita bygd i Lenvik, i Troms, i Nord-Norge. Å her er det været sitt!!!

Her i denne bygda er vi vant til mye vær, av alle slag. Det kan enten blåse og regne som nå, eller solen kan skinne, å eneste mulighet til å overleve er å dyppe seg i vannet.

Noen ganger vet jeg ikke helt hva som er best…Det sies at jeg er litt av ei «Stormskjærs Maja»

Vel, vel, det var nå ikke det jeg skulle filosofere om i dag, nei i dag tenkte jeg å filosofere over dette med Donald Trumph. Jeg er så fryktelig usikker på hva som egentlig lurer rundt inni hodet hans?   Jeg har rett og slett ikke fått med meg så mye av politikken hans, så jeg vet ikke hva jeg skal tro om den, men mannen i seg selv er jo ikke veldig tillits verdig, er han vel? Jeg har rett og slett så pass mye i mot hans fremtoning, at av og til har jeg ufrivillige mareritt om mannen!

Jeg har sett diverse filmsnutter hvor det helt tydelig fremkommer at mannen er direkte ufin og ignorant, for ikke å si arrogant! Hva er det med denne mannen? Skal vi virkelig ta han seriøst?

Av og til føles det som om jeg ser inn i en gang som aldri ender. Hver gang jeg nærmer meg innerst, flytter bakveggen seg, som om jeg aldri kommer til slutten på elendigheten! Mannen er jo merkelig, han liker ikke fri presse, han er ikke høflig mot damene, og jeg tror heller ikke han tar noen kvinne seriøst.

Jeg er litt engstelig…

Men hva vil han egentlig? Bortsett fra å bygge en grensemur? Jeg mener, har han noe fornuftig på papiret? Han skal jo stenge grensene for import. Han vil at alt skal produseres i Amerika. Samtidig vil han ikke ha inn flere innvandrere. Begge deler kan vel for så vidt være greit, men hvordan gjennomføre det? Hvor finner han Amerikanske statsborgere som vil være fornøyd med jobbene på «gulvet» i et samfunn hvor alle skal være verdensmester, og kun de «laverestående» innvandrerne skal ta «drittjobbene»?

Jeg er litt skeptisk…

Vel, vel, på samme måte som jeg ikke får gjort noe med været, får jeg heller ikke gjort noe med Donald, begge deler kan være skremmende, men kan begge deler være strålende?

Ja si det, det er vel ikke godt å si…

Julestemning?

Du store fy fasan !!!! Været!!! Skulle ikke gått ann å ha det slik i desember, men det har vi altså hatt! Det har regnet å pisket dag ut og dag inn, men så i går kveld, da kom det jammen litt snø 😃

image

Vi får inderlig håpe at det holder, og at det kommer litt mer.

I går var jeg på julekonsert med Sidsel Kyrkjebø, hun har altså rett og slett en karismatisk utstråling. Men det var ikke hun som ga meg julestemning, det var det en dame bak meg som gjorde. Vi ble jo bedt om å synge med på både Glade jul og Deilig er jorden, og rett bak meg var det en dame som sang med, som best hun kunne. Hun sang med en slik en stemme som jeg hørte i kirken når jeg var der på julaften i min barndom. Vet du hva jeg mener? Den litt lave, men alikevel klar og tydelig? Jeg ble helt henført, og minnene om barndommens jul kom så sterkt over meg at jeg fikk «gåshud» på armene!

img_8802

Ja julen er jo det vi gjør den til, men for min egen del er det tradisjoner. Jeg har forsøkt å bygge opp tradisjoner som mine barn kan tenke tilbake på. Sånne skikkelige minner med overdådig pyntet tre, masse nisser, rødt og grønt og glitrende girlandere. Jeg har til og med hatt lyset på i alle rom, slik at Josef og Maria skal finne veien, dersom de blir villfaren.

img_8511

Vi har spist stor frokost med min spesielle flettaloff, og Husgudens spesiell eggesalat, og masse annet godt. Vi forsøker hvert år å få tid til «Tre nøtter til Askepott, uten hell, for deretter å fly avgårde til storfamiliens julegrøt, og gavebytting. Deretter er det rett hjem for å gå i gang med ribbe og Husgudens surkål. Heeelt til slutt pakker vi opp gaver til sent på kveld.

img_8626

Men ikke i år…. I høst flyttet vi jo inn i ny leilighet, og dermed en helt ny stil. I år blir det gull, sølv og en anelse rødt. Juletreet blir av plast og nisser og girlandere er nesten fraværende. Julegrøten er utgått, og dermed gavebytting, så hva skjer nå? Jo, den eldste av barna lager for første gang sin helt egen jul i eget hus, med mann, barn og svigerforeldre og den yngste er på jobb. Kan det tenkes at noen av mine tradisjoner blir viderført? At julen har vært så god i barndomshjemmet at tradisjonene er værdt å ta med vider? Det håper jeg, for det er jo det jeg har jobbet for de siste 32 julene. Den mellomste gutten min skal fortsatt feire jul her med sin mann, og Svigers kommer selvfølgelig, så noen tradisjoner fortsetter selv i ny bolig 😉

Men det som er helt sikkert er at julen kommer, og at tiden for nye tradisjoner er her.

God Adventstid 😃☃️

Sinne! Avmakt! Frustrasjon og hjelpesløshet!

Dette innlegget har jeg tenkt å skrive lenge, men av frykt for å kalles «nærtagende» og «persilleblad» eller andre utrykk av enkelte som ikke ser ting på den måten jeg ser det, har jeg ventet

En plass måtte jeg begynne i min frustrasjon over å forsøke å være kamelon nok til å være den personen som den eller den personen ønsker jeg skal være! Derav overskriften…

Det går nesten ikke en dag uten at Facebook spyr ut dikt og vers som går på å være seg selv, og at de som ikke liker den du er, kan gå sin veg… Men hvordan fungerer det i praksis?

img_0096

Jeg har tre fantastiske barn, som jeg elsker, og de elsker meg, og sammen er vi oss selv. Vi er de menneskene vi har vært siden vi begynte å møtes, for sånn ca 30 år siden. Men hvordan takle alle andres forventninger om hvem jeg bør være? Her snakker vi om mennesker jeg er utrolig glad i, og som jeg har valgt å ha i livet mitt, men på hvordan måte kan jeg beholde meg selv, eller for å si som Finn Kalvik sa i forrige århundre «Finni mæ sjæl» ?

img_0069

Valget jeg har tatt, er å overlate bestemmelsen til de ufornøyde, det de ser er det de får. Jeg kjører på med mitt eget «meg», noe som er utrolig slitsomt for alle rundt meg, men også for meg. Dersom man har vært som «et siv i vinden» hele livet, ja da er det vanskelig å plutselig bli en stamme med egne røtter.

img_0035

Det kan være helt enkle ting, slik som måten jeg har orden i skuffene mine på, til hvordan jeg ler eller hvor høyt jeg ler.  Hvor går grensen? Noen tar sågar en ovenfra og ned tone, en slik man tar til vanskelige barn! Hvor mye skal jeg akseptere, og hvor mye skal jeg  deretter forandre på? Eller er det rett? Er jeg et håpløst menneske som ikke ser at alle andre har rett, og at forandringen må skje hos meg?

image

Jeg har en del mennesker i livet mitt, og noen elsker at jeg ler, og at jeg ler høyt og mye, det påstås at jeg gjør deres dag bedre med latteren min, så jeg forsøker å være så glad som mulig. Så er det dem som mener jeg er støyende og slitsom, så jeg prøver å la vær. Ser dere hvor slitsomt det kan bli om disse menneskene er samtidig i samme rom? Og hvor mye arbeid blir det ikke dersom man har organisert skuffer, skap eller boder slik at de skal være mest mulig praktisk for meg (jeg er 160 cm på strømpelesten og synes det er enklere å bøye meg enn å hente gardintrapp) for deretter måtte gjøre arbeidet på nytt fordi andre diskuterer og diskuterer til jeg gir meg for «husfredens» (missforstå meg rett, husfred er bare et begrep) skyld?

Når jeg sitter her å skriver kjenner jeg igjen på frustrasjonen, fordi jeg finner meg i det, men hva er alternativet?

Skal jeg fortsette å forandre meg?

Er det så fordømt vanskelig å være gla i meg som jeg er?

Hvem er jeg?

Hilsen Fru Bipolar på nedtur.

Hva når hjernen går egne veier?

Jeg sitter her å tenker på at det er lenge siden jeg «blogget» sist.

Det er på en måte vanskelig å skrive et innlegg, når ordene forsvinner mens du skriver dem! Jeg har som regel alle ordene, og alle poengene, klare når jeg logger meg inn for å skrive om tanker og filosofier, men når jeg begynner kan de viktigste ordene rett og slett rote seg bort i nye tanker og meninger!

img_6412

For når jeg nå sitter her i min nye leilighet og ser at kaoset er i ferd med å forandre seg til orden, sliter hjernen min med å holde fast på nuet, fordi den aller helst vil være et lite stykke inn i fremtiden! Der kan den fortsette med å være kreativ, planlegge nye innredninger, pønske ut nye mønstre, finne ut av nye matretter og også nye reiser.

img_0066

Av og til må jeg rett og slett spille høy musikk, mens jeg strikker, slik at hjernen ikke får anledning til å løpe inn i fremtiden for å begynne å jobbe med nye ting! Dette kan også være slitsomt, men det er mere slitsomt å holde på med planlegging av flere gjøremål inn i fremtiden.

img_0089

Det er en selvfølge å planlegge fremtidige gjøremål. Problemene dukker opp når gjøremålene i fremtiden blir for mange, og man samtidig er impulsiv! Jeg kan planlegge dagens, morgendagens og neste års program, samtidig som jeg plutselig begynner på et kurs (som blir avsluttet etter ett møte pga dårlig planlegging) eller reiser på en reise til ukjente byer og steder, slik at planlagte gjørmål blir utsatt eller oversett!

Dette kan noen ganger føles så slitsomt at man rett og slett ikke klarer å slappe av, selv ikke mens man sover, og våkner dermed mer sliten enn man var når man la seg.

img_6173

 

Så mens jeg nå sitter å skriver, planlegger jeg en tur på shopping, mens jeg samtidig venter besøk av min beste venninne. Jeg føler at jeg må forte meg å skrive ferdig, slik at ikke dette innlegget også blir borte i det kaoset som kalles tanker, og en dårlig planlagt aktivitet midt i en lang rekke med planlagte gjøremål.

God helg!

Været og Nord Norge.

Hva er det egentlig med oss innbyggere i Norge, spesielt nord for Polarsirkelen? Ja når det gjelder været altså, vi er jo rare nok på de aller fleste måter ellers, men det her med været? Når jeg vokste opp, før internett og før værmeldingen ble servert til alle døgnets tider, så var været ikke bare vær, det var også et samtaleemne som kunne starte og slutte en hvilken som helst samtale.

image

Jeg sto mang en gang vedsiden av min mor eller far å hørte på alle mulige vridninger og spekulasjoner om været. Men i de dager var jo været interessant, det var kjøkkenhager, uteblomster og prydbusker (landbruk og jordbruk hadde vi ikke mye av i Sjømannsbyen) og dersom det ikke kom regn snart, eller, dersom det ikke blir varmere snart, ja så skjedde det de frykteligste ting med prydbusker og jordbærland.

image

Den gang tror jeg det var utrolig mange innbyggere i byen som trakk inn fra landsbygda, og hadde med seg en arv fra sine foreldre, denne frykten for dårlig vær, den gang var været noe livsviktig som menneskene ikke hadde noen mulighet til å kontrollere.

Men så ble det vår tur, vi som hadde vært med på Høya hos besteforeldre, eller ble tvunget ut i hagen for å høste det som var igjen av Ripsbær og Jordbær, og kanskje en og annen potet nederst på plenen, vi ja! Vi kunne vel ikke bry oss mindre om været!

image

Vi syntes jo sol og varme var best, og nysnø på Tromsdalstinden, haglbyger og  regn, i juni, ikke så bra, men vi visste jo at det var sånn det var, og vi fikk jo ikke gjort noe med det. En eller annen plass på veien mellom barndom og voksenlivet skjedde det noe. En av alle disse dagene begynte vi å klage på været! Plutselig begynte vi å klage på «for varmt», «for kaldt», «for mye regn» og «for tørt» helt uten at det hadde noen betydning for noenting, annet enn vår egen hunger etter kontroll over været, og hva det betyr for oss selv.

I dag opphøyes vi til dommer og bøddel i enhver situasjon hvor ytringer om været blir fremlagt. Å du værdensmin!!! Dersom man på en skikkelig varm solskinnsdag våger å mene at det er for varmt, eller å klage på sure kalde dager i juni! Da hagler det med kommentarer som  «du våger ikke klage på god været!» Eller «du vet hvor du bor» «nåh, noen må jo klage uansett»!!!

image

Jeg selv liker været, kanskje nettopp fordi jeg ikke kan kontrollere det. (Jeg er nemmelig slik at jeg streber etter kontroll i alle mulige og umulige situasjoner) Når det kommer til været har jeg ingen som helst mulighet til å gjøre noe annet enn å ta i mot det som kommer. Under en skikkelig vinterstorm tar jeg på meg masse klær for å holde kulden ute, og står midt i stormen å nyter. En skikkelig sommerdag med 25 grader holder jeg meg inne, med dører og vinduer åpne, og på varme dager i mai med 17 grader og vindstille, da sitter jeg ute med et iskald glass med Champagne.

image

Og jeg klager! På for varme somre, for milde vintre, på for mye regn i juni og for mange kuldegrader i desember, men jeg vet jo hvor jeg bor, jeg gjør jo det, å en av mine store fremtidsdrømmer handler om et lite hus i Valbonne i Frankrike, med mange varme og tørre dager, men vi trenger ikke å snakke om været for avlingens skyld, slike våre besteforeldre gjorde, men vi trenger det fordi vi ikke har noe annet å snakke om, der og da. Så derfor, på en dag som dette, 9.juni, med vind, regn og 4,5 grader, da tenker jeg mest på barnebarnet mitt som nettopp har begynt å gå, som ikke kan løpe ute i hagen i føtter uten sko og som er en ny generasjon, jeg tenker på henne, å håper det blir brukt mindre tid på å snakke om været, å mere tid til å nyte det i hennes fremtid.