År: 2016

Du store fy fasan !!!! Været!!! Skulle ikke gått ann å ha det slik i desember, men det har vi altså hatt! Det har regnet å pisket dag ut og dag inn, men så i går kveld, da kom det jammen litt snø 😃

Vi får inderlig håpe at det holder, og at det kommer litt mer.

I går var jeg på julekonsert med Sidsel Kyrkjebø, hun har altså rett og slett en karismatisk utstråling. Men det var ikke hun som ga meg julestemning, det var det en dame bak meg som gjorde. Vi ble jo bedt om å synge med på både Glade jul og Deilig er jorden, og rett bak meg var det en dame som sang med, som best hun kunne. Hun sang med en slik en stemme som jeg hørte i kirken når jeg var der på julaften i min barndom. Vet du hva jeg mener? Den litt lave, men alikevel klar og tydelig? Jeg ble helt henført, og minnene om barndommens jul kom så sterkt over meg at jeg fikk «gåshud» på armene!

Ja julen er jo det vi gjør den til, men for min egen del er det tradisjoner. Jeg har forsøkt å bygge opp tradisjoner som mine barn kan tenke tilbake på. Sånne skikkelige minner med overdådig pyntet tre, masse nisser, rødt og grønt og glitrende girlandere. Jeg har til og med hatt lyset på i alle rom, slik at Josef og Maria skal finne veien, dersom de blir villfaren.

Vi har spist stor frokost med min spesielle flettaloff, og Husgudens spesiell eggesalat, og masse annet godt. Vi forsøker hvert år å få tid til «Tre nøtter til Askepott, uten hell, for deretter å fly avgårde til storfamiliens julegrøt, og gavebytting. Deretter er det rett hjem for å gå i gang med ribbe og Husgudens surkål. Heeelt til slutt pakker vi opp gaver til sent på kveld.

Men ikke i år…. I høst flyttet vi jo inn i ny leilighet, og dermed en helt ny stil. I år blir det gull, sølv og en anelse rødt. Juletreet blir av plast og nisser og girlandere er nesten fraværende. Julegrøten er utgått, og dermed gavebytting, så hva skjer nå? Jo, den eldste av barna lager for første gang sin helt egen jul i eget hus, med mann, barn og svigerforeldre og den yngste er på jobb. Kan det tenkes at noen av mine tradisjoner blir viderført? At julen har vært så god i barndomshjemmet at tradisjonene er værdt å ta med vider? Det håper jeg, for det er jo det jeg har jobbet for de siste 32 julene. Den mellomste gutten min skal fortsatt feire jul her med sin mann, og Svigers kommer selvfølgelig, så noen tradisjoner fortsetter selv i ny bolig 😉

Men det som er helt sikkert er at julen kommer, og at tiden for nye tradisjoner er her.

God Adventstid 😃☃️

Dette innlegget har jeg tenkt å skrive lenge, men av frykt for å kalles «nærtagende» og «persilleblad» eller andre utrykk av enkelte som ikke ser ting på den måten jeg ser det, har jeg ventet

En plass måtte jeg begynne i min frustrasjon over å forsøke å være kamelon nok til å være den personen som den eller den personen ønsker jeg skal være! Derav overskriften…

Det går nesten ikke en dag uten at Facebook spyr ut dikt og vers som går på å være seg selv, og at de som ikke liker den du er, kan gå sin veg… Men hvordan fungerer det i praksis?

Jeg har tre fantastiske barn, som jeg elsker, og de elsker meg, og sammen er vi oss selv. Vi er de menneskene vi har vært siden vi begynte å møtes, for sånn ca 30 år siden. Men hvordan takle alle andres forventninger om hvem jeg bør være? Her snakker vi om mennesker jeg er utrolig glad i, og som jeg har valgt å ha i livet mitt, men på hvordan måte kan jeg beholde meg selv, eller for å si som Finn Kalvik sa i forrige århundre «Finni mæ sjæl» ?

Valget jeg har tatt, er å overlate bestemmelsen til de ufornøyde, det de ser er det de får. Jeg kjører på med mitt eget «meg», noe som er utrolig slitsomt for alle rundt meg, men også for meg. Dersom man har vært som «et siv i vinden» hele livet, ja da er det vanskelig å plutselig bli en stamme med egne røtter.

Det kan være helt enkle ting, slik som måten jeg har orden i skuffene mine på, til hvordan jeg ler eller hvor høyt jeg ler.  Hvor går grensen? Noen tar sågar en ovenfra og ned tone, en slik man tar til vanskelige barn! Hvor mye skal jeg akseptere, og hvor mye skal jeg  deretter forandre på? Eller er det rett? Er jeg et håpløst menneske som ikke ser at alle andre har rett, og at forandringen må skje hos meg?

Jeg har en del mennesker i livet mitt, og noen elsker at jeg ler, og at jeg ler høyt og mye, det påstås at jeg gjør deres dag bedre med latteren min, så jeg forsøker å være så glad som mulig. Så er det dem som mener jeg er støyende og slitsom, så jeg prøver å la vær. Ser dere hvor slitsomt det kan bli om disse menneskene er samtidig i samme rom? Og hvor mye arbeid blir det ikke dersom man har organisert skuffer, skap eller boder slik at de skal være mest mulig praktisk for meg (jeg er 160 cm på strømpelesten og synes det er enklere å bøye meg enn å hente gardintrapp) for deretter måtte gjøre arbeidet på nytt fordi andre diskuterer og diskuterer til jeg gir meg for «husfredens» (missforstå meg rett, husfred er bare et begrep) skyld?

Når jeg sitter her å skriver kjenner jeg igjen på frustrasjonen, fordi jeg finner meg i det, men hva er alternativet?

Skal jeg fortsette å forandre meg?

Er det så fordømt vanskelig å være gla i meg som jeg er?

Hvem er jeg?

Hilsen Fru Bipolar på nedtur.

Jeg sitter her å tenker på at det er lenge siden jeg «blogget» sist.

Det er på en måte vanskelig å skrive et innlegg, når ordene forsvinner mens du skriver dem! Jeg har som regel alle ordene, og alle poengene, klare når jeg logger meg inn for å skrive om tanker og filosofier, men når jeg begynner kan de viktigste ordene rett og slett rote seg bort i nye tanker og meninger!

For når jeg nå sitter her i min nye leilighet og ser at kaoset er i ferd med å forandre seg til orden, sliter hjernen min med å holde fast på nuet, fordi den aller helst vil være et lite stykke inn i fremtiden! Der kan den fortsette med å være kreativ, planlegge nye innredninger, pønske ut nye mønstre, finne ut av nye matretter og også nye reiser.

Av og til må jeg rett og slett spille høy musikk, mens jeg strikker, slik at hjernen ikke får anledning til å løpe inn i fremtiden for å begynne å jobbe med nye ting! Dette kan også være slitsomt, men det er mere slitsomt å holde på med planlegging av flere gjøremål inn i fremtiden.

Det er en selvfølge å planlegge fremtidige gjøremål. Problemene dukker opp når gjøremålene i fremtiden blir for mange, og man samtidig er impulsiv! Jeg kan planlegge dagens, morgendagens og neste års program, samtidig som jeg plutselig begynner på et kurs (som blir avsluttet etter ett møte pga dårlig planlegging) eller reiser på en reise til ukjente byer og steder, slik at planlagte gjørmål blir utsatt eller oversett!

Dette kan noen ganger føles så slitsomt at man rett og slett ikke klarer å slappe av, selv ikke mens man sover, og våkner dermed mer sliten enn man var når man la seg.

 

Så mens jeg nå sitter å skriver, planlegger jeg en tur på shopping, mens jeg samtidig venter besøk av min beste venninne. Jeg føler at jeg må forte meg å skrive ferdig, slik at ikke dette innlegget også blir borte i det kaoset som kalles tanker, og en dårlig planlagt aktivitet midt i en lang rekke med planlagte gjøremål.

God helg!

Hva er det egentlig med oss innbyggere i Norge, spesielt nord for Polarsirkelen? Ja når det gjelder været altså, vi er jo rare nok på de aller fleste måter ellers, men det her med været? Når jeg vokste opp, før internett og før værmeldingen ble servert til alle døgnets tider, så var været ikke bare vær, det var også et samtaleemne som kunne starte og slutte en hvilken som helst samtale.

Jeg sto mang en gang vedsiden av min mor eller far å hørte på alle mulige vridninger og spekulasjoner om været. Men i de dager var jo været interessant, det var kjøkkenhager, uteblomster og prydbusker (landbruk og jordbruk hadde vi ikke mye av i Sjømannsbyen) og dersom det ikke kom regn snart, eller, dersom det ikke blir varmere snart, ja så skjedde det de frykteligste ting med prydbusker og jordbærland.

Den gang tror jeg det var utrolig mange innbyggere i byen som trakk inn fra landsbygda, og hadde med seg en arv fra sine foreldre, denne frykten for dårlig vær, den gang var været noe livsviktig som menneskene ikke hadde noen mulighet til å kontrollere.

Men så ble det vår tur, vi som hadde vært med på Høya hos besteforeldre, eller ble tvunget ut i hagen for å høste det som var igjen av Ripsbær og Jordbær, og kanskje en og annen potet nederst på plenen, vi ja! Vi kunne vel ikke bry oss mindre om været!

Vi syntes jo sol og varme var best, og nysnø på Tromsdalstinden, haglbyger og  regn, i juni, ikke så bra, men vi visste jo at det var sånn det var, og vi fikk jo ikke gjort noe med det. En eller annen plass på veien mellom barndom og voksenlivet skjedde det noe. En av alle disse dagene begynte vi å klage på været! Plutselig begynte vi å klage på «for varmt», «for kaldt», «for mye regn» og «for tørt» helt uten at det hadde noen betydning for noenting, annet enn vår egen hunger etter kontroll over været, og hva det betyr for oss selv.

I dag opphøyes vi til dommer og bøddel i enhver situasjon hvor ytringer om været blir fremlagt. Å du værdensmin!!! Dersom man på en skikkelig varm solskinnsdag våger å mene at det er for varmt, eller å klage på sure kalde dager i juni! Da hagler det med kommentarer som  «du våger ikke klage på god været!» Eller «du vet hvor du bor» «nåh, noen må jo klage uansett»!!!

Jeg selv liker været, kanskje nettopp fordi jeg ikke kan kontrollere det. (Jeg er nemmelig slik at jeg streber etter kontroll i alle mulige og umulige situasjoner) Når det kommer til været har jeg ingen som helst mulighet til å gjøre noe annet enn å ta i mot det som kommer. Under en skikkelig vinterstorm tar jeg på meg masse klær for å holde kulden ute, og står midt i stormen å nyter. En skikkelig sommerdag med 25 grader holder jeg meg inne, med dører og vinduer åpne, og på varme dager i mai med 17 grader og vindstille, da sitter jeg ute med et iskald glass med Champagne.

Og jeg klager! På for varme somre, for milde vintre, på for mye regn i juni og for mange kuldegrader i desember, men jeg vet jo hvor jeg bor, jeg gjør jo det, å en av mine store fremtidsdrømmer handler om et lite hus i Valbonne i Frankrike, med mange varme og tørre dager, men vi trenger ikke å snakke om været for avlingens skyld, slike våre besteforeldre gjorde, men vi trenger det fordi vi ikke har noe annet å snakke om, der og da. Så derfor, på en dag som dette, 9.juni, med vind, regn og 4,5 grader, da tenker jeg mest på barnebarnet mitt som nettopp har begynt å gå, som ikke kan løpe ute i hagen i føtter uten sko og som er en ny generasjon, jeg tenker på henne, å håper det blir brukt mindre tid på å snakke om været, å mere tid til å nyte det i hennes fremtid.

 

Hvordan ville livet mitt vært dersom foreldrene mine hadde oppdratt meg med den kunskapen vi i dag har om barneoppdragelse?

I dag fokuseres det veldig på samsoving, at barnet ikke skal føle seg alene, at barnet skal oppmuntres til egne meninger og at barnet skal få vise sinne. Alle kan bli værdensmester, og ha tro på seg selv som et sterkt og trygt individ.

I min barndom var det helt vanlig å forlate barnet alene for å besøke naboen, eller for å gå på butikken. Var man en smule «oppstanasig» eller viste sinne, var det ikke uvanlig med ris på baken, og beskjed om å ikke vise seg før man var blitt «snill» igjen. Man skulle ha den største respekt for voksne, og helst mene akkurat det samme som dem.

Et barn som gråt skulle overses, dersom bleien var tørr, magen var mett og ingenting ellers så ut til å være i «ulage», kunne det bare gråte.

Samtidig hadde vi nabolag fulle av andre barn som var ute å lekte, og som brynte seg på hverandre i form av lek og latter, klatring i trær og skrubbsår på knær.

I dag ser vi et stort oppsving av psykiske problemer hos voksne mellom 45 og 55 år, altså min generasjon, de samme som ble oppdratt med hard hånd, men også barn og voksne diagnostiseres med angst og ME i stor grad.

Hvor ble det feil? Hvordan kan vi oppdra trygge barn? Selvsagt oppdrar vi jo nå barna til å bli trygg og sterk, men ute i barnehager, skoler og arbeidsliv møter man andre mennesker, og noen av dem har måtte lære seg andre måter for å bli hørt, for å bli sett, og utnytter eller skader barn som ikke er vant til motgang, som ikke er vant til å kjempe for sitt, som kanskje er mere opptatt av at mitt er mitt, jeg er best og får en kjempeoverraskelse når de møter på andre som også er opptatt av at mitt er mitt, og at jeg er best.

Jeg selv ble Bestemor til den flotteste jenta på denne jord for et år siden. Jeg følger med på foreldrenes måte å oppdra henne på, og jeg må si, jeg er stum av beundring. Frøkna er veldig bestemt, og nyskjerrig, og foreldrene holder en stram line for å rettlede henne, men samtidig overøser de henne med kjærlighet. Hun lærte tidlig å dele, og via barselgruppen deres har hun lært seg respekt for de andre barna, uten å bli underlegen. Begrepet «løvemamma» har fått en ny betydning hos meg, jeg har faktisk studert løvene nøye! En løvemamma beskytter ungene med sitt eget liv, om nødvendig, og samsoving foregår til ungene er klar til adskillelsen. Samtidig er oppdragelsen bestemt, og til tider hard, men aldri om mor skader barnet, og de eneste gangene løvinnen forlater ungene, er når det skal skaffes mat. Selv i de tillfellene gjemmer hun ungene på et trygt sted hvor ingen skade kan skje.

Så kanskje det er løsningen? Å se litt på løvene? Med akkurat passe streng, øm og omsorgsfull oppdragelse?

Jeg tror, at dersom jeg skulle oppdratt et barn i dag, så ville jeg heller sett på løvene enn å studere hva generasjoner før meg har gjort.

Ha en god og innholdsrik helg, se opp for løvene.

Når man har hatt ei super helg, slik som jeg har hatt, er det lett å begynne filosoferingene.

Jeg tenker litt på dette at «Venner er den familien man velger selv». Men hva kalles det for når favorittbroren er en fantastisk god venn (og beskytter), og samtidig har valgt å gifte seg med ei flott jente, som etterhvert er blitt en god venninne?

Jeg har jo andre venner, som jeg har valgt selv, men en bror er en bror, og han har valgt å gi meg ei flott «Lille søssa» som er en god venn, så av og til er familien faktisk også gode venner, selv om man ikke har valgt dem selv.

Nå er jeg en meget familier person, og velger som oftest å presentere de mest positive sidene ved vår lille «Klan», men vi har det selvsagt ikke bare bra,  eller er bare gode venner, det er vi ikke, men som regel når vi samles er det mest latter og høylytt prat. Noen ganger burde vi hatt en ordstyrer, slik at alle kunne få sagt det de ville, og samtidig hørt alt.

Om samtalene skulle utvikle seg forsiktig mot krangel og spetakkel, er det alltids en gitar, eller en sang som kommer frem. Etter kort tid er sangen det alle konsentrerer seg om, og forsøkene til å huske alle versene gir intens konsentrasjon, så plutselig er vi på trygg grunn igjen, og latter og prat når nye høyder.

Men som sagt, vi er langt fra perfekt, så av og til kunne man nok ønske seg langt, langt vekk, men det ordner seg som regel. Av og til kjennes det ut som om man må liste seg forsiktig over tynt glass, slik at ingen brister oppstår, eller at noe skulle knuses, men i en høylytt familie som vår, må man vel regne med det også, for som regel er vi en flokk elefanter på full fart gjennom Christania glassmagasin, så da må man regne med at noe går i knas, men med mye nok lim, kan de fleste glass fikses, og vår lille flokk er atter en gang mest lik små kattunger som tumler rundt i gresset.

Så dette med at venner er familien man velger selv, er jo forsåvidt rett, men man skal heller ikke «kimse» av den familien man har fått utlevert, den kan inneholde mange venner den også.

Jeg reagerer stadig vekk på hva som blir fremstilt som sannhet på Internett. Den ene uka er det flott med amming, noe vi har trodd siden tidenes morgen, neste uke kan amming hemme hjernens vekst!

 

Jeg ammet de to første barna mine, men ikke den siste, og jeg kan ikke se at det er noe mere feil med nr 3 enn nr 1 og 2.  Så nei, det er ikke greit å tro det som står på Internett.

Man referer ofte til ting man leser på nett, «Jeg leste en artikkel her om dagen…» Da høres det liksom mere sant ut, enn om man sier «Det leste jeg på Facebook…» Så er det opp til oss hva vi videreformidler, og ofte blir det videreformidlet som sannhet, bare fordi det står på nett.

Jeg priser meg lykkelig for at jeg ikke er i 20-30 års alderen, det må være slitsomt.

Det jeg vil frem til er at Internett er et forum alle kan skrive på. Der kan vi alle fremsette våre teorier som sannheter. Dersom jeg skriver her på bloggen at jeg er lege, og at de siste resultatene fra min forskning tyder på at hvetemel er livsfarlig, og vil fremskynde risikoen for kreft, dersom du har det genet, så vil faktisk mange tro at det er sant! Redselen for årelangt melforbruk ville stå skrevet i ansiktet, og Google blir din beste venn! Og der står det virkelig mange «Sannheter», virkelig mange…

Jeg vet ikke mer enn dere om hva som er sannhet, og hva som er oppspinn, eller for å bruke et ord fra tiden før Internett; SLADDER! Men jeg tror vi kan stole på legene, og virkelig gode venner, bortsett fra det er det kun to ting som er helt sikkert, og det er at vi vet at alle skal vi dø, før eller siden, og alle må betale skatt…men kanskje ikke det heller er sant, kanskje det bare står på Internett…

Noen ganger må jeg tenke mer enn andre ganger, er det jeg som er rar, eller er det resten av verden som er rar? Jeg tenker på den «Intergalaktiske» verden på Facebook, og ellers i den vanlige verden.

Jeg omfavner venner hardt når vi møtes, sånn skikkelig god klem med begge armene godt rundt hele ryggen. Jeg ser folk rett inn i øynene, og jeg gir ros (og ris)

Og jeg deler heller en god vin under tilbereding måltidet, enn flere flasker etterpå.

Når jeg ser på andre som klemmer, så holdes hender på skuldrene, og berøringen er minimal. Øyekontakten er ofte borte i løpet av et kort sekund, og klemmen avsluttes hurtig.

Dersom noen skriver noe pent, bemerker jeg det, har jeg hatt en god opplevelse et sted, så forteller jeg om det. Er noen flink,  syk, sprek eller vakker, så gir jeg noen ord, til oppmuntring og glede. Dersom noen har bursdag forsøker jeg å gratulere alle med dagen, og som regel med flere ord.

Det er det ikke alle som gjør.

Noen er ikke sånn, eller, mange er ikke sånn.

Jeg selv er ganske følsom, og kanskje derfor mer oppmerksom på dette enn andre, derfor alt dette som står over her, jeg sier også veldig mye rett frem, av og til for mye.

Jeg sier ikke at den måten jeg er på er rettest, eller at det er feil, men kan det tåles at jeg er sånn?

Forleden dag var jeg i byen, og der vandret jeg rundt i sånn ca en times tid, og møtte masse fremmede mennesker på min veg, og jeg smilte varmt til alle jeg møtte. Noen så fort en annen vei, noen så ut som at de lurte på om de kjente meg, og noen smilte tilbake. De som smilte tilbake så ut som om de våknet til en solskinnsdag, og ga et smil som strålte opp hele ansiktet. Jeg tror at de sist nevnte lever lenger.

Jeg må innrømme at jeg har vonde og tunge dager, jeg er ikke i like god form bestandig, men skal jeg dermed la det ta styringen i livet mitt? Nei vet du hva, det hadde blitt et vondt, tungt og trist liv.

Så det jeg vil frem til er; Klem mer, smil mer og lev mer!

Nå skal jeg se på Petter Northug og NM 😃

Når man bord  i Nordnorge er det viktig å ta vare på seg selv i mørketida. Mange er skrekkelig deprimerte i disse månedene hvor vi ikke har sol.

Men det er da vi må se oss rundt, skikkelig se, for det er utrolig vakkert!

En tur ut i den lyseblå timen kan være rett og slett fantastisk medisin! Det er kanskje ikke vitenskapelig bevist, men man kjenner det, Endorfinene strømmer til.

Hva med å ta seg en tur i fjæra? Se om den gamle, lekke båten ligger der enda?

Kanskje legge seg ned å slappe litt av i tanga?

Ja her i nord i mørketida kan vi lade batteriene, sove litt lenger, legge oss litt tidliger, og kanskje føye på med en liten middagslur? For når mørketida over,  har vi sol hele døgnet, og da kan vi stå opp tidlig, legge oss sent og droppe middagsluren, for nå er tiden for en vilter årstid her.

Grip dagen!

 

En interessant oppdagelse. Ja at vinteren er vinterlig? Jeg bor i Tromsø, og farter en del rundt både i Norge, og ellers i Europa, og kan med lengsel se på bilder og innlegg fra sydligere trakter om vinteren, og kjenne på at jeg til tider har det både mørkt og kaldt.

Men hør nå her, det er jo bare å si opp jobben, selge huset og kjøre til varmere strøk! Jeg selv liker faktisk vinteren, og når gradestokken kryper ned mot -14, og en bitteliten vinterstorm kaster sine vinder rundt husveggene, da er det jo bare vinter! Og at det snør, mye eller lite, det er jo for svarte vinter!

Det er selvfølgelig fryktelig å være hjemløs under slike forhold, men slik er det nå engang, når det er vinter, og vi kan rett å slett «Love it or live it»

Jeg mener ganske klart at vinter og vinterkulde er mer å foretrekke enn vinterslaps og varmegrader, og at landet vi bor i byr på begge deler, så er jo valget vårt.

Jeg flyttet til hovedstaden for noen år siden, og kunne ringe hjem på 17. mai å fortelle at Hawairosen blomstret i hagen, og svaret hjemmefra var at min far hadde vært ute å måket vei til flaggstanga! Jeg  syntes der og da, at jeg var den heldige av oss to, men himmel og hav, jeg hadde nettopp overlevd min første (og eneste) østlandsvinter, med nød og neppe! Bare mildvær, snøslaps og utrolig mye skittene veier! Jeg flyttet nordover igjen, og priser meg lykkelig over 18 gr om sommeren, og skikkelig vinter om vinteren, så kan jeg heller her på tampen innrømme at jeg gleder meg til juni, for da går turen rett til Cannes, med sol, varme, sandaler og lange late dager under parasollen.

God tirsdag.