Hva er det egentlig med oss innbyggere i Norge, spesielt nord for Polarsirkelen? Ja når det gjelder været altså, vi er jo rare nok på de aller fleste måter ellers, men det her med været? Når jeg vokste opp, før internett og før værmeldingen ble servert til alle døgnets tider, så var været ikke bare vær, det var også et samtaleemne som kunne starte og slutte en hvilken som helst samtale.
Jeg sto mang en gang vedsiden av min mor eller far å hørte på alle mulige vridninger og spekulasjoner om været. Men i de dager var jo været interessant, det var kjøkkenhager, uteblomster og prydbusker (landbruk og jordbruk hadde vi ikke mye av i Sjømannsbyen) og dersom det ikke kom regn snart, eller, dersom det ikke blir varmere snart, ja så skjedde det de frykteligste ting med prydbusker og jordbærland.
Den gang tror jeg det var utrolig mange innbyggere i byen som trakk inn fra landsbygda, og hadde med seg en arv fra sine foreldre, denne frykten for dårlig vær, den gang var været noe livsviktig som menneskene ikke hadde noen mulighet til å kontrollere.
Men så ble det vår tur, vi som hadde vært med på Høya hos besteforeldre, eller ble tvunget ut i hagen for å høste det som var igjen av Ripsbær og Jordbær, og kanskje en og annen potet nederst på plenen, vi ja! Vi kunne vel ikke bry oss mindre om været!
Vi syntes jo sol og varme var best, og nysnø på Tromsdalstinden, haglbyger og regn, i juni, ikke så bra, men vi visste jo at det var sånn det var, og vi fikk jo ikke gjort noe med det. En eller annen plass på veien mellom barndom og voksenlivet skjedde det noe. En av alle disse dagene begynte vi å klage på været! Plutselig begynte vi å klage på «for varmt», «for kaldt», «for mye regn» og «for tørt» helt uten at det hadde noen betydning for noenting, annet enn vår egen hunger etter kontroll over været, og hva det betyr for oss selv.
I dag opphøyes vi til dommer og bøddel i enhver situasjon hvor ytringer om været blir fremlagt. Å du værdensmin!!! Dersom man på en skikkelig varm solskinnsdag våger å mene at det er for varmt, eller å klage på sure kalde dager i juni! Da hagler det med kommentarer som «du våger ikke klage på god været!» Eller «du vet hvor du bor» «nåh, noen må jo klage uansett»!!!
Jeg selv liker været, kanskje nettopp fordi jeg ikke kan kontrollere det. (Jeg er nemmelig slik at jeg streber etter kontroll i alle mulige og umulige situasjoner) Når det kommer til været har jeg ingen som helst mulighet til å gjøre noe annet enn å ta i mot det som kommer. Under en skikkelig vinterstorm tar jeg på meg masse klær for å holde kulden ute, og står midt i stormen å nyter. En skikkelig sommerdag med 25 grader holder jeg meg inne, med dører og vinduer åpne, og på varme dager i mai med 17 grader og vindstille, da sitter jeg ute med et iskald glass med Champagne.
Og jeg klager! På for varme somre, for milde vintre, på for mye regn i juni og for mange kuldegrader i desember, men jeg vet jo hvor jeg bor, jeg gjør jo det, å en av mine store fremtidsdrømmer handler om et lite hus i Valbonne i Frankrike, med mange varme og tørre dager, men vi trenger ikke å snakke om været for avlingens skyld, slike våre besteforeldre gjorde, men vi trenger det fordi vi ikke har noe annet å snakke om, der og da. Så derfor, på en dag som dette, 9.juni, med vind, regn og 4,5 grader, da tenker jeg mest på barnebarnet mitt som nettopp har begynt å gå, som ikke kan løpe ute i hagen i føtter uten sko og som er en ny generasjon, jeg tenker på henne, å håper det blir brukt mindre tid på å snakke om været, å mere tid til å nyte det i hennes fremtid.