Jeg sitter her å tenker på døden. Ikke min, selvsagt ikke min, men generelt.
I forrige uke døde en kjær tante, bare plutselig. Hun gikk til sengs rundt kl 2200, og ca to timer etter var hun død. Hun lå så avslappet og rolig i sengen, ingen tegn på hverken smerte eller angst. Den ene hånden lå plassert under kinnet, og den andre lå helt naturlig, slik man ligger når man ligger å sover på siden.
Alvorlig syk har hun vært til og fra de siste 20 år, men jeg tror livsviljen har vært så stor, at hun har klart seg hver gang. Men nå tok livet slutt, rolig og fredfylt, og uten sykdom.
Fra jeg var 13-14 år var hun en god støttespiller og medsammensvoren i mitt liv. Hun og onkel bodde hus i hus med Bestemor. Bestemor var ikke like enkel bestandig. Hun var til tider både bitter og sint, så da var det flott å kunne stikke over tunet til tante. Hos tante var det godt å være. Tante og Onkel hadde en rar måte å kommunisere med hverandre på, (mye rop og skrik) men det fungerte for dem, og det var ikke skremmende, men vår kommunikasjon var flott. Det var nesten aldri en setning uten latter. Om latteren var bitter eller lykkelig, det kunne nå være så, men den var der.
Etterhvert som kjærester kom å gikk, var det naturlig å ta dem med til tante for å hilse på. Hos henne ble alle mottatt med åpne armer. Og når romansene var over var de like uvelkommen, som de først hadde vært velkommen. Tante virket fullstendig lojal, og jeg stolte mer på henne enn på noen andre.
Etterhvert som jeg ble mor, ble også barna mine knyttett tett til henne, hun fungerte både som reservemor og reservebestemor, så da onkel døde og hun ble sittende igjen med hus og lån, falt det naturlig å kjøpe huset av henne. Hun fikk selvsagt borett.
Tante var giftet inn i vår familie, og hun og onkel fikk ingen barn, men båndene var tette mellom oss, jeg var nok en slags reservedatter. Men tante hadde ei søster. Et merkelig menneske som jeg bestandig har hatt store vansker med å forstå. Dette mennesket likte ikke at vi kjøpte huset, men slo seg til ro med det, da søsteren trivdes veldig godt med ordningen.
Vi har hatt mange gode år med fred og hygge, kjærlighet og latter, og ikke minst den store trygge lojaliteten oss i mellom. Nå viste det seg at dette ikke skulle vare. Søsteren ringte plutselig meg, med de mest fantastiske anklager. Jeg klarte rett og slett ikke å høre på henne, så jeg beklaget, men sa at jeg skulle få Husguden til å ringe henne. Han var på reise, men ringte umiddelbart for å rette opp i eventuelle missforståelser. For henne var ikke det viktig. Hun lirte av seg ganske kraftige anklager om svindel og lureri da hun mente tante hadde måtte betale husleie til oss. Tante betalte oss penger, ja, men av egen vilje. Hun ville så gjerne betale for renovasjon og slikt, og det nyttet ikke å nekte. Så på det viset kan man vel si at hun betalte en slags husleie, men vi krevde det ikke. Det ble mange ukvemsord mellom oss, tante og søsteren.
Det ble kjørt en vond kile av tvil og sorg inn mellom oss.
Etter ett års tid kom tante å ba om unnskyldning for alt hun hadde forårsaket, og vi ble vel forlikt. Forholdet ble aldri det samme igjen, det ble ikke det, men jeg begynte å stole på henne igjen. Vi forsto at alt det vonde var et resultat av den måten søsteren var på, og begynte å se fremover igjen.
Så dør hun plutselig.
Nå sitter jeg her. Jeg får ikke delta i noe som har med begravelsen å gjøre. Hverken barna eller Husguden får være med å bære kisten, og alt er bare vondt.
I skrivende stund holder søsteren på å tømme huset, og jeg regner med at det jeg kommer til å finne i huset etterpå, er knapt et minne om latter og fred. Jeg har forsøkt å rekke ut en hånd til søsteren, men den ble ikke mottatt.
Sorg og savn er vonde nok, og man burde slippe hat i tillegg.
Hvil i fred kjære tante, du er alltid med oss ❤️