Måned: oktober 2016

Dette innlegget har jeg tenkt å skrive lenge, men av frykt for å kalles «nærtagende» og «persilleblad» eller andre utrykk av enkelte som ikke ser ting på den måten jeg ser det, har jeg ventet

En plass måtte jeg begynne i min frustrasjon over å forsøke å være kamelon nok til å være den personen som den eller den personen ønsker jeg skal være! Derav overskriften…

Det går nesten ikke en dag uten at Facebook spyr ut dikt og vers som går på å være seg selv, og at de som ikke liker den du er, kan gå sin veg… Men hvordan fungerer det i praksis?

Jeg har tre fantastiske barn, som jeg elsker, og de elsker meg, og sammen er vi oss selv. Vi er de menneskene vi har vært siden vi begynte å møtes, for sånn ca 30 år siden. Men hvordan takle alle andres forventninger om hvem jeg bør være? Her snakker vi om mennesker jeg er utrolig glad i, og som jeg har valgt å ha i livet mitt, men på hvordan måte kan jeg beholde meg selv, eller for å si som Finn Kalvik sa i forrige århundre «Finni mæ sjæl» ?

Valget jeg har tatt, er å overlate bestemmelsen til de ufornøyde, det de ser er det de får. Jeg kjører på med mitt eget «meg», noe som er utrolig slitsomt for alle rundt meg, men også for meg. Dersom man har vært som «et siv i vinden» hele livet, ja da er det vanskelig å plutselig bli en stamme med egne røtter.

Det kan være helt enkle ting, slik som måten jeg har orden i skuffene mine på, til hvordan jeg ler eller hvor høyt jeg ler.  Hvor går grensen? Noen tar sågar en ovenfra og ned tone, en slik man tar til vanskelige barn! Hvor mye skal jeg akseptere, og hvor mye skal jeg  deretter forandre på? Eller er det rett? Er jeg et håpløst menneske som ikke ser at alle andre har rett, og at forandringen må skje hos meg?

Jeg har en del mennesker i livet mitt, og noen elsker at jeg ler, og at jeg ler høyt og mye, det påstås at jeg gjør deres dag bedre med latteren min, så jeg forsøker å være så glad som mulig. Så er det dem som mener jeg er støyende og slitsom, så jeg prøver å la vær. Ser dere hvor slitsomt det kan bli om disse menneskene er samtidig i samme rom? Og hvor mye arbeid blir det ikke dersom man har organisert skuffer, skap eller boder slik at de skal være mest mulig praktisk for meg (jeg er 160 cm på strømpelesten og synes det er enklere å bøye meg enn å hente gardintrapp) for deretter måtte gjøre arbeidet på nytt fordi andre diskuterer og diskuterer til jeg gir meg for «husfredens» (missforstå meg rett, husfred er bare et begrep) skyld?

Når jeg sitter her å skriver kjenner jeg igjen på frustrasjonen, fordi jeg finner meg i det, men hva er alternativet?

Skal jeg fortsette å forandre meg?

Er det så fordømt vanskelig å være gla i meg som jeg er?

Hvem er jeg?

Hilsen Fru Bipolar på nedtur.

Jeg sitter her å tenker på at det er lenge siden jeg «blogget» sist.

Det er på en måte vanskelig å skrive et innlegg, når ordene forsvinner mens du skriver dem! Jeg har som regel alle ordene, og alle poengene, klare når jeg logger meg inn for å skrive om tanker og filosofier, men når jeg begynner kan de viktigste ordene rett og slett rote seg bort i nye tanker og meninger!

For når jeg nå sitter her i min nye leilighet og ser at kaoset er i ferd med å forandre seg til orden, sliter hjernen min med å holde fast på nuet, fordi den aller helst vil være et lite stykke inn i fremtiden! Der kan den fortsette med å være kreativ, planlegge nye innredninger, pønske ut nye mønstre, finne ut av nye matretter og også nye reiser.

Av og til må jeg rett og slett spille høy musikk, mens jeg strikker, slik at hjernen ikke får anledning til å løpe inn i fremtiden for å begynne å jobbe med nye ting! Dette kan også være slitsomt, men det er mere slitsomt å holde på med planlegging av flere gjøremål inn i fremtiden.

Det er en selvfølge å planlegge fremtidige gjøremål. Problemene dukker opp når gjøremålene i fremtiden blir for mange, og man samtidig er impulsiv! Jeg kan planlegge dagens, morgendagens og neste års program, samtidig som jeg plutselig begynner på et kurs (som blir avsluttet etter ett møte pga dårlig planlegging) eller reiser på en reise til ukjente byer og steder, slik at planlagte gjørmål blir utsatt eller oversett!

Dette kan noen ganger føles så slitsomt at man rett og slett ikke klarer å slappe av, selv ikke mens man sover, og våkner dermed mer sliten enn man var når man la seg.

 

Så mens jeg nå sitter å skriver, planlegger jeg en tur på shopping, mens jeg samtidig venter besøk av min beste venninne. Jeg føler at jeg må forte meg å skrive ferdig, slik at ikke dette innlegget også blir borte i det kaoset som kalles tanker, og en dårlig planlagt aktivitet midt i en lang rekke med planlagte gjøremål.

God helg!