Sinne! Avmakt! Frustrasjon og hjelpesløshet!

Dette innlegget har jeg tenkt å skrive lenge, men av frykt for å kalles «nærtagende» og «persilleblad» eller andre utrykk av enkelte som ikke ser ting på den måten jeg ser det, har jeg ventet

En plass måtte jeg begynne i min frustrasjon over å forsøke å være kamelon nok til å være den personen som den eller den personen ønsker jeg skal være! Derav overskriften…

Det går nesten ikke en dag uten at Facebook spyr ut dikt og vers som går på å være seg selv, og at de som ikke liker den du er, kan gå sin veg… Men hvordan fungerer det i praksis?

img_0096

Jeg har tre fantastiske barn, som jeg elsker, og de elsker meg, og sammen er vi oss selv. Vi er de menneskene vi har vært siden vi begynte å møtes, for sånn ca 30 år siden. Men hvordan takle alle andres forventninger om hvem jeg bør være? Her snakker vi om mennesker jeg er utrolig glad i, og som jeg har valgt å ha i livet mitt, men på hvordan måte kan jeg beholde meg selv, eller for å si som Finn Kalvik sa i forrige århundre «Finni mæ sjæl» ?

img_0069

Valget jeg har tatt, er å overlate bestemmelsen til de ufornøyde, det de ser er det de får. Jeg kjører på med mitt eget «meg», noe som er utrolig slitsomt for alle rundt meg, men også for meg. Dersom man har vært som «et siv i vinden» hele livet, ja da er det vanskelig å plutselig bli en stamme med egne røtter.

img_0035

Det kan være helt enkle ting, slik som måten jeg har orden i skuffene mine på, til hvordan jeg ler eller hvor høyt jeg ler.  Hvor går grensen? Noen tar sågar en ovenfra og ned tone, en slik man tar til vanskelige barn! Hvor mye skal jeg akseptere, og hvor mye skal jeg  deretter forandre på? Eller er det rett? Er jeg et håpløst menneske som ikke ser at alle andre har rett, og at forandringen må skje hos meg?

image

Jeg har en del mennesker i livet mitt, og noen elsker at jeg ler, og at jeg ler høyt og mye, det påstås at jeg gjør deres dag bedre med latteren min, så jeg forsøker å være så glad som mulig. Så er det dem som mener jeg er støyende og slitsom, så jeg prøver å la vær. Ser dere hvor slitsomt det kan bli om disse menneskene er samtidig i samme rom? Og hvor mye arbeid blir det ikke dersom man har organisert skuffer, skap eller boder slik at de skal være mest mulig praktisk for meg (jeg er 160 cm på strømpelesten og synes det er enklere å bøye meg enn å hente gardintrapp) for deretter måtte gjøre arbeidet på nytt fordi andre diskuterer og diskuterer til jeg gir meg for «husfredens» (missforstå meg rett, husfred er bare et begrep) skyld?

Når jeg sitter her å skriver kjenner jeg igjen på frustrasjonen, fordi jeg finner meg i det, men hva er alternativet?

Skal jeg fortsette å forandre meg?

Er det så fordømt vanskelig å være gla i meg som jeg er?

Hvem er jeg?

Hilsen Fru Bipolar på nedtur.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.