Når man har hatt ei super helg, slik som jeg har hatt, er det lett å begynne filosoferingene.
Jeg tenker litt på dette at «Venner er den familien man velger selv». Men hva kalles det for når favorittbroren er en fantastisk god venn (og beskytter), og samtidig har valgt å gifte seg med ei flott jente, som etterhvert er blitt en god venninne?
Jeg har jo andre venner, som jeg har valgt selv, men en bror er en bror, og han har valgt å gi meg ei flott «Lille søssa» som er en god venn, så av og til er familien faktisk også gode venner, selv om man ikke har valgt dem selv.
Nå er jeg en meget familier person, og velger som oftest å presentere de mest positive sidene ved vår lille «Klan», men vi har det selvsagt ikke bare bra, eller er bare gode venner, det er vi ikke, men som regel når vi samles er det mest latter og høylytt prat. Noen ganger burde vi hatt en ordstyrer, slik at alle kunne få sagt det de ville, og samtidig hørt alt.
Om samtalene skulle utvikle seg forsiktig mot krangel og spetakkel, er det alltids en gitar, eller en sang som kommer frem. Etter kort tid er sangen det alle konsentrerer seg om, og forsøkene til å huske alle versene gir intens konsentrasjon, så plutselig er vi på trygg grunn igjen, og latter og prat når nye høyder.
Men som sagt, vi er langt fra perfekt, så av og til kunne man nok ønske seg langt, langt vekk, men det ordner seg som regel. Av og til kjennes det ut som om man må liste seg forsiktig over tynt glass, slik at ingen brister oppstår, eller at noe skulle knuses, men i en høylytt familie som vår, må man vel regne med det også, for som regel er vi en flokk elefanter på full fart gjennom Christania glassmagasin, så da må man regne med at noe går i knas, men med mye nok lim, kan de fleste glass fikses, og vår lille flokk er atter en gang mest lik små kattunger som tumler rundt i gresset.
Så dette med at venner er familien man velger selv, er jo forsåvidt rett, men man skal heller ikke «kimse» av den familien man har fått utlevert, den kan inneholde mange venner den også.
