Hvordan ville livet mitt vært dersom foreldrene mine hadde oppdratt meg med den kunskapen vi i dag har om barneoppdragelse?
I dag fokuseres det veldig på samsoving, at barnet ikke skal føle seg alene, at barnet skal oppmuntres til egne meninger og at barnet skal få vise sinne. Alle kan bli værdensmester, og ha tro på seg selv som et sterkt og trygt individ.
I min barndom var det helt vanlig å forlate barnet alene for å besøke naboen, eller for å gå på butikken. Var man en smule «oppstanasig» eller viste sinne, var det ikke uvanlig med ris på baken, og beskjed om å ikke vise seg før man var blitt «snill» igjen. Man skulle ha den største respekt for voksne, og helst mene akkurat det samme som dem.
Et barn som gråt skulle overses, dersom bleien var tørr, magen var mett og ingenting ellers så ut til å være i «ulage», kunne det bare gråte.
Samtidig hadde vi nabolag fulle av andre barn som var ute å lekte, og som brynte seg på hverandre i form av lek og latter, klatring i trær og skrubbsår på knær.
I dag ser vi et stort oppsving av psykiske problemer hos voksne mellom 45 og 55 år, altså min generasjon, de samme som ble oppdratt med hard hånd, men også barn og voksne diagnostiseres med angst og ME i stor grad.
Hvor ble det feil? Hvordan kan vi oppdra trygge barn? Selvsagt oppdrar vi jo nå barna til å bli trygg og sterk, men ute i barnehager, skoler og arbeidsliv møter man andre mennesker, og noen av dem har måtte lære seg andre måter for å bli hørt, for å bli sett, og utnytter eller skader barn som ikke er vant til motgang, som ikke er vant til å kjempe for sitt, som kanskje er mere opptatt av at mitt er mitt, jeg er best og får en kjempeoverraskelse når de møter på andre som også er opptatt av at mitt er mitt, og at jeg er best.
Jeg selv ble Bestemor til den flotteste jenta på denne jord for et år siden. Jeg følger med på foreldrenes måte å oppdra henne på, og jeg må si, jeg er stum av beundring. Frøkna er veldig bestemt, og nyskjerrig, og foreldrene holder en stram line for å rettlede henne, men samtidig overøser de henne med kjærlighet. Hun lærte tidlig å dele, og via barselgruppen deres har hun lært seg respekt for de andre barna, uten å bli underlegen. Begrepet «løvemamma» har fått en ny betydning hos meg, jeg har faktisk studert løvene nøye! En løvemamma beskytter ungene med sitt eget liv, om nødvendig, og samsoving foregår til ungene er klar til adskillelsen. Samtidig er oppdragelsen bestemt, og til tider hard, men aldri om mor skader barnet, og de eneste gangene løvinnen forlater ungene, er når det skal skaffes mat. Selv i de tillfellene gjemmer hun ungene på et trygt sted hvor ingen skade kan skje.
Så kanskje det er løsningen? Å se litt på løvene? Med akkurat passe streng, øm og omsorgsfull oppdragelse?
Jeg tror, at dersom jeg skulle oppdratt et barn i dag, så ville jeg heller sett på løvene enn å studere hva generasjoner før meg har gjort.
Ha en god og innholdsrik helg, se opp for løvene.