Været og Nord Norge.

Hva er det egentlig med oss innbyggere i Norge, spesielt nord for Polarsirkelen? Ja når det gjelder været altså, vi er jo rare nok på de aller fleste måter ellers, men det her med været? Når jeg vokste opp, før internett og før værmeldingen ble servert til alle døgnets tider, så var været ikke bare vær, det var også et samtaleemne som kunne starte og slutte en hvilken som helst samtale.

image

Jeg sto mang en gang vedsiden av min mor eller far å hørte på alle mulige vridninger og spekulasjoner om været. Men i de dager var jo været interessant, det var kjøkkenhager, uteblomster og prydbusker (landbruk og jordbruk hadde vi ikke mye av i Sjømannsbyen) og dersom det ikke kom regn snart, eller, dersom det ikke blir varmere snart, ja så skjedde det de frykteligste ting med prydbusker og jordbærland.

image

Den gang tror jeg det var utrolig mange innbyggere i byen som trakk inn fra landsbygda, og hadde med seg en arv fra sine foreldre, denne frykten for dårlig vær, den gang var været noe livsviktig som menneskene ikke hadde noen mulighet til å kontrollere.

Men så ble det vår tur, vi som hadde vært med på Høya hos besteforeldre, eller ble tvunget ut i hagen for å høste det som var igjen av Ripsbær og Jordbær, og kanskje en og annen potet nederst på plenen, vi ja! Vi kunne vel ikke bry oss mindre om været!

image

Vi syntes jo sol og varme var best, og nysnø på Tromsdalstinden, haglbyger og  regn, i juni, ikke så bra, men vi visste jo at det var sånn det var, og vi fikk jo ikke gjort noe med det. En eller annen plass på veien mellom barndom og voksenlivet skjedde det noe. En av alle disse dagene begynte vi å klage på været! Plutselig begynte vi å klage på «for varmt», «for kaldt», «for mye regn» og «for tørt» helt uten at det hadde noen betydning for noenting, annet enn vår egen hunger etter kontroll over været, og hva det betyr for oss selv.

I dag opphøyes vi til dommer og bøddel i enhver situasjon hvor ytringer om været blir fremlagt. Å du værdensmin!!! Dersom man på en skikkelig varm solskinnsdag våger å mene at det er for varmt, eller å klage på sure kalde dager i juni! Da hagler det med kommentarer som  «du våger ikke klage på god været!» Eller «du vet hvor du bor» «nåh, noen må jo klage uansett»!!!

image

Jeg selv liker været, kanskje nettopp fordi jeg ikke kan kontrollere det. (Jeg er nemmelig slik at jeg streber etter kontroll i alle mulige og umulige situasjoner) Når det kommer til været har jeg ingen som helst mulighet til å gjøre noe annet enn å ta i mot det som kommer. Under en skikkelig vinterstorm tar jeg på meg masse klær for å holde kulden ute, og står midt i stormen å nyter. En skikkelig sommerdag med 25 grader holder jeg meg inne, med dører og vinduer åpne, og på varme dager i mai med 17 grader og vindstille, da sitter jeg ute med et iskald glass med Champagne.

image

Og jeg klager! På for varme somre, for milde vintre, på for mye regn i juni og for mange kuldegrader i desember, men jeg vet jo hvor jeg bor, jeg gjør jo det, å en av mine store fremtidsdrømmer handler om et lite hus i Valbonne i Frankrike, med mange varme og tørre dager, men vi trenger ikke å snakke om været for avlingens skyld, slike våre besteforeldre gjorde, men vi trenger det fordi vi ikke har noe annet å snakke om, der og da. Så derfor, på en dag som dette, 9.juni, med vind, regn og 4,5 grader, da tenker jeg mest på barnebarnet mitt som nettopp har begynt å gå, som ikke kan løpe ute i hagen i føtter uten sko og som er en ny generasjon, jeg tenker på henne, å håper det blir brukt mindre tid på å snakke om været, å mere tid til å nyte det i hennes fremtid.

 

Løvemammaer og andre mammaer.

Hvordan ville livet mitt vært dersom foreldrene mine hadde oppdratt meg med den kunskapen vi i dag har om barneoppdragelse?

I dag fokuseres det veldig på samsoving, at barnet ikke skal føle seg alene, at barnet skal oppmuntres til egne meninger og at barnet skal få vise sinne. Alle kan bli værdensmester, og ha tro på seg selv som et sterkt og trygt individ.

image

I min barndom var det helt vanlig å forlate barnet alene for å besøke naboen, eller for å gå på butikken. Var man en smule «oppstanasig» eller viste sinne, var det ikke uvanlig med ris på baken, og beskjed om å ikke vise seg før man var blitt «snill» igjen. Man skulle ha den største respekt for voksne, og helst mene akkurat det samme som dem.

image

Et barn som gråt skulle overses, dersom bleien var tørr, magen var mett og ingenting ellers så ut til å være i «ulage», kunne det bare gråte.

Samtidig hadde vi nabolag fulle av andre barn som var ute å lekte, og som brynte seg på hverandre i form av lek og latter, klatring i trær og skrubbsår på knær.

image

I dag ser vi et stort oppsving av psykiske problemer hos voksne mellom 45 og 55 år, altså min generasjon, de samme som ble oppdratt med hard hånd, men også barn og voksne diagnostiseres med angst og ME i stor grad.

image

Hvor ble det feil? Hvordan kan vi oppdra trygge barn? Selvsagt oppdrar vi jo nå barna til å bli trygg og sterk, men ute i barnehager, skoler og arbeidsliv møter man andre mennesker, og noen av dem har måtte lære seg andre måter for å bli hørt, for å bli sett, og utnytter eller skader barn som ikke er vant til motgang, som ikke er vant til å kjempe for sitt, som kanskje er mere opptatt av at mitt er mitt, jeg er best og får en kjempeoverraskelse når de møter på andre som også er opptatt av at mitt er mitt, og at jeg er best.

Jeg selv ble Bestemor til den flotteste jenta på denne jord for et år siden. Jeg følger med på foreldrenes måte å oppdra henne på, og jeg må si, jeg er stum av beundring. Frøkna er veldig bestemt, og nyskjerrig, og foreldrene holder en stram line for å rettlede henne, men samtidig overøser de henne med kjærlighet. Hun lærte tidlig å dele, og via barselgruppen deres har hun lært seg respekt for de andre barna, uten å bli underlegen. Begrepet «løvemamma» har fått en ny betydning hos meg, jeg har faktisk studert løvene nøye! En løvemamma beskytter ungene med sitt eget liv, om nødvendig, og samsoving foregår til ungene er klar til adskillelsen. Samtidig er oppdragelsen bestemt, og til tider hard, men aldri om mor skader barnet, og de eneste gangene løvinnen forlater ungene, er når det skal skaffes mat. Selv i de tillfellene gjemmer hun ungene på et trygt sted hvor ingen skade kan skje.

image

Så kanskje det er løsningen? Å se litt på løvene? Med akkurat passe streng, øm og omsorgsfull oppdragelse?

Jeg tror, at dersom jeg skulle oppdratt et barn i dag, så ville jeg heller sett på løvene enn å studere hva generasjoner før meg har gjort.

Ha en god og innholdsrik helg, se opp for løvene.

Familie eller venner?

image

Når man har hatt ei super helg, slik som jeg har hatt, er det lett å begynne filosoferingene.

Jeg tenker litt på dette at «Venner er den familien man velger selv». Men hva kalles det for når favorittbroren er en fantastisk god venn (og beskytter), og samtidig har valgt å gifte seg med ei flott jente, som etterhvert er blitt en god venninne?

Jeg har jo andre venner, som jeg har valgt selv, men en bror er en bror, og han har valgt å gi meg ei flott «Lille søssa» som er en god venn, så av og til er familien faktisk også gode venner, selv om man ikke har valgt dem selv.

image

Nå er jeg en meget familier person, og velger som oftest å presentere de mest positive sidene ved vår lille «Klan», men vi har det selvsagt ikke bare bra,  eller er bare gode venner, det er vi ikke, men som regel når vi samles er det mest latter og høylytt prat. Noen ganger burde vi hatt en ordstyrer, slik at alle kunne få sagt det de ville, og samtidig hørt alt.

Om samtalene skulle utvikle seg forsiktig mot krangel og spetakkel, er det alltids en gitar, eller en sang som kommer frem. Etter kort tid er sangen det alle konsentrerer seg om, og forsøkene til å huske alle versene gir intens konsentrasjon, så plutselig er vi på trygg grunn igjen, og latter og prat når nye høyder.

image

Men som sagt, vi er langt fra perfekt, så av og til kunne man nok ønske seg langt, langt vekk, men det ordner seg som regel. Av og til kjennes det ut som om man må liste seg forsiktig over tynt glass, slik at ingen brister oppstår, eller at noe skulle knuses, men i en høylytt familie som vår, må man vel regne med det også, for som regel er vi en flokk elefanter på full fart gjennom Christania glassmagasin, så da må man regne med at noe går i knas, men med mye nok lim, kan de fleste glass fikses, og vår lille flokk er atter en gang mest lik små kattunger som tumler rundt i gresset.

Så dette med at venner er familien man velger selv, er jo forsåvidt rett, men man skal heller ikke «kimse» av den familien man har fått utlevert, den kan inneholde mange venner den også.

image

Fordi det står på Internett…

Jeg reagerer stadig vekk på hva som blir fremstilt som sannhet på Internett. Den ene uka er det flott med amming, noe vi har trodd siden tidenes morgen, neste uke kan amming hemme hjernens vekst!

 image

Jeg ammet de to første barna mine, men ikke den siste, og jeg kan ikke se at det er noe mere feil med nr 3 enn nr 1 og 2.  Så nei, det er ikke greit å tro det som står på Internett.

image

Man referer ofte til ting man leser på nett, «Jeg leste en artikkel her om dagen…» Da høres det liksom mere sant ut, enn om man sier «Det leste jeg på Facebook…» Så er det opp til oss hva vi videreformidler, og ofte blir det videreformidlet som sannhet, bare fordi det står på nett.

image

Jeg priser meg lykkelig for at jeg ikke er i 20-30 års alderen, det må være slitsomt.

Det jeg vil frem til er at Internett er et forum alle kan skrive på. Der kan vi alle fremsette våre teorier som sannheter. Dersom jeg skriver her på bloggen at jeg er lege, og at de siste resultatene fra min forskning tyder på at hvetemel er livsfarlig, og vil fremskynde risikoen for kreft, dersom du har det genet, så vil faktisk mange tro at det er sant! Redselen for årelangt melforbruk ville stå skrevet i ansiktet, og Google blir din beste venn! Og der står det virkelig mange «Sannheter», virkelig mange…

Jeg vet ikke mer enn dere om hva som er sannhet, og hva som er oppspinn, eller for å bruke et ord fra tiden før Internett; SLADDER! Men jeg tror vi kan stole på legene, og virkelig gode venner, bortsett fra det er det kun to ting som er helt sikkert, og det er at vi vet at alle skal vi dø, før eller siden, og alle må betale skatt…men kanskje ikke det heller er sant, kanskje det bare står på Internett…

Hva med oss som smiler?

Noen ganger må jeg tenke mer enn andre ganger, er det jeg som er rar, eller er det resten av verden som er rar? Jeg tenker på den «Intergalaktiske» verden på Facebook, og ellers i den vanlige verden.

Jeg omfavner venner hardt når vi møtes, sånn skikkelig god klem med begge armene godt rundt hele ryggen. Jeg ser folk rett inn i øynene, og jeg gir ros (og ris)

Og jeg deler heller en god vin under tilbereding måltidet, enn flere flasker etterpå.

image

Når jeg ser på andre som klemmer, så holdes hender på skuldrene, og berøringen er minimal. Øyekontakten er ofte borte i løpet av et kort sekund, og klemmen avsluttes hurtig.

image

Dersom noen skriver noe pent, bemerker jeg det, har jeg hatt en god opplevelse et sted, så forteller jeg om det. Er noen flink,  syk, sprek eller vakker, så gir jeg noen ord, til oppmuntring og glede. Dersom noen har bursdag forsøker jeg å gratulere alle med dagen, og som regel med flere ord.

Det er det ikke alle som gjør.

Noen er ikke sånn, eller, mange er ikke sånn.

image

Jeg selv er ganske følsom, og kanskje derfor mer oppmerksom på dette enn andre, derfor alt dette som står over her, jeg sier også veldig mye rett frem, av og til for mye.

image

Jeg sier ikke at den måten jeg er på er rettest, eller at det er feil, men kan det tåles at jeg er sånn?

Forleden dag var jeg i byen, og der vandret jeg rundt i sånn ca en times tid, og møtte masse fremmede mennesker på min veg, og jeg smilte varmt til alle jeg møtte. Noen så fort en annen vei, noen så ut som at de lurte på om de kjente meg, og noen smilte tilbake. De som smilte tilbake så ut som om de våknet til en solskinnsdag, og ga et smil som strålte opp hele ansiktet. Jeg tror at de sist nevnte lever lenger.

cropped-image-4.jpeg

Jeg må innrømme at jeg har vonde og tunge dager, jeg er ikke i like god form bestandig, men skal jeg dermed la det ta styringen i livet mitt? Nei vet du hva, det hadde blitt et vondt, tungt og trist liv.

Så det jeg vil frem til er; Klem mer, smil mer og lev mer!

Nå skal jeg se på Petter Northug og NM 😃

Når mørketida er over

image

Når man bord  i Nordnorge er det viktig å ta vare på seg selv i mørketida. Mange er skrekkelig deprimerte i disse månedene hvor vi ikke har sol.

Men det er da vi må se oss rundt, skikkelig se, for det er utrolig vakkert!

image

En tur ut i den lyseblå timen kan være rett og slett fantastisk medisin! Det er kanskje ikke vitenskapelig bevist, men man kjenner det, Endorfinene strømmer til.

image

Hva med å ta seg en tur i fjæra? Se om den gamle, lekke båten ligger der enda?

image

Kanskje legge seg ned å slappe litt av i tanga?

image

Ja her i nord i mørketida kan vi lade batteriene, sove litt lenger, legge oss litt tidliger, og kanskje føye på med en liten middagslur? For når mørketida over,  har vi sol hele døgnet, og da kan vi stå opp tidlig, legge oss sent og droppe middagsluren, for nå er tiden for en vilter årstid her.

image

Grip dagen!

Når vinteren er vinter

 

image

En interessant oppdagelse. Ja at vinteren er vinterlig? Jeg bor i Tromsø, og farter en del rundt både i Norge, og ellers i Europa, og kan med lengsel se på bilder og innlegg fra sydligere trakter om vinteren, og kjenne på at jeg til tider har det både mørkt og kaldt.

image

Men hør nå her, det er jo bare å si opp jobben, selge huset og kjøre til varmere strøk! Jeg selv liker faktisk vinteren, og når gradestokken kryper ned mot -14, og en bitteliten vinterstorm kaster sine vinder rundt husveggene, da er det jo bare vinter! Og at det snør, mye eller lite, det er jo for svarte vinter!

image

Det er selvfølgelig fryktelig å være hjemløs under slike forhold, men slik er det nå engang, når det er vinter, og vi kan rett å slett «Love it or live it»

Jeg mener ganske klart at vinter og vinterkulde er mer å foretrekke enn vinterslaps og varmegrader, og at landet vi bor i byr på begge deler, så er jo valget vårt.

Jeg flyttet til hovedstaden for noen år siden, og kunne ringe hjem på 17. mai å fortelle at Hawairosen blomstret i hagen, og svaret hjemmefra var at min far hadde vært ute å måket vei til flaggstanga! Jeg  syntes der og da, at jeg var den heldige av oss to, men himmel og hav, jeg hadde nettopp overlevd min første (og eneste) østlandsvinter, med nød og neppe! Bare mildvær, snøslaps og utrolig mye skittene veier! Jeg flyttet nordover igjen, og priser meg lykkelig over 18 gr om sommeren, og skikkelig vinter om vinteren, så kan jeg heller her på tampen innrømme at jeg gleder meg til juni, for da går turen rett til Cannes, med sol, varme, sandaler og lange late dager under parasollen.

image

God tirsdag.

Romjuls drøm.

image

Tenk å være midt i romjula, man har fått alt man ønsker seg, og de du har gitt presanger ser ut til å like det de fikk, og alikevel kjenne litt på en vag følelse av tomhet? Eller kanskje man heller skal kalle det en slags redsel? For hva skjer når jula er over, og det nye året står der, skinnende å ubrukt? Har jeg evnen til å utnytte potensialet et helt nytt år vil bringe?

Når jeg ser bakover til begynnelsen av 2015, så hadde jeg ingen anelse om at kropp og sjel skulle kunne fungere så bra som det har gjort. I januar slet jeg fortsatt med vonde hofter og et sinn preget av store svingninger, som en heis fullstendig ute av kontroll. Nå, ett år etterpå er hoftene så godt som friske, og med rett medisin for de andre plagene, så fungerer også de bedre enn på lenge.

Året har vært fylt med store begivenheter, og mange reiser, og det er nok ingen tvil om at alt dette positive har vært med på å gjøre dagene bedre, og livet enklere å delta i.

Så når jeg nå sitter her og ser litt mørkt på livet, så er det litt godt å vite at man ingenting vet om det som kommer, og at året som kommer kan bli like bra som året vi har forlatt.

Ja se der, der kjente jeg meg bedre med en gang

Ta vare på sjansene, og tørr å utnytte dem God tirsdag

image

Du søte juletid!

image

Hva er vel julen uten sosiale eventer? Joda, vi har selvsagt den lille stunden med julerøkelse, julelys og budskapet om Jesus og alle hans medhjelpere, men de stundene har vi jo nesten ikke tid til lenger.

Her i huset er det helt kaotisk! Jeg skal jo gjøre alle vanlige gjøremål som handling av gaver, strikking av gaver, og alt av innpakking (jeg synes papiret på de fleste butikker skjemmer ut innholdet) gjøres også av meg. Her skal jo i skikkelig Husgudinnestil vaskes og ryddes, kastes og kjøpe nytt… Kanskje en ny kjole? Et lite smykke til julebordet?

image

I år har jeg ryddet klesskap til den store gullmedalje, og i ettermiddag kjøres flere sekker ned til redaksjonen til Gatemagasinet Virkelig. Jeg håper inderlig at disse klærne kan komme noen til gode, at kanskje ei lita prinsesse kan få ny kjole, og en liten prins kan få ny dress.

Jeg tenker ofte på hvor heldig jeg er, som har det livet jeg har. For over 20 år siden kunne det se ut som at livet skulle ta en helt annen vending, men heldigvis bikket det den rette veien. Fra å være arbeidsledig og blakk gikk Karma inn for å hjelpe meg, og plutselig sto jeg som daglig leder i egen butikk. Så merkelig kan livet være. Tro hva som hadde skjedd om ikke de riktige menneskene hadde kommet inn i livet mitt akkurat da, og den annonsen i avisen ikke hadde stått der?

I disse juletider, spesielt da, sniker takknemmelige tårer seg frem og lar meg føle på gleden over å være til, over å være velsignet heldig, og over det livet jeg har fått til odel og eie.

Så kanskje det eneste jeg trenger å bli flinkere til er å nyte? Nyte livet, nyte gleden og føle meg hel sammens med gode venner og familien? Ja det tror jeg at jeg skal øve på, så kan jeg samtidig sende gode og varme tanker til Jesus barnet og de tre visemenn.

Fortsatt god advent.

Den søte adventstid.

imageVeldig heldige meg, som har så kjekke barn som har laget adventskalender til meg 😃

Nå er mine barn, alle tre, blitt så stor, at en 31 års lang tradisjon ble avsluttet i fjor, og tenk, da fortsetter de den med å snu den, og lage en til meg 😍

Når man som den Husgudinnen jeg er, stadig vekk sitter og filosoferer over livets viderverdighet, så undrer jeg jo av og til på om mine barn vil si at de har hatt en god oppvekst? Om det er mye de har savnet? Og da mener jeg ikke de materielle tingene, for økonomien var jo ikke så bra i 1984 som den er nå i dag, men selve barndommen? Om den opplevdes bra? Jeg har ikke tall på alle gangene samvittigheten har vært skikkelig svart og vond, for noe det ble for lite av, for sjeldent, for mye eller for ofte!

En mors lodd her i livet er vel den dårlige samvittigheten, og alle gangene man vet at man ikke strakk til på den ene eller den andre måten, og fortsatt kjenner stikk av i sjela.

image

Når man står med det lille nurket i armene vet man at man vil gi det hele verden, himmelen og månen med, men så, underveis, så ser man at man ikke strekker til. Det er da jeg har spurt meg selv; er dette nok, blir dette nok? Vel, det er spørsmål man sjeldent får svar på, men når jeg da får en så totalt overraskende og utrulig herlig presang som en hjemmelaget adventskalender, da har man gjort noe rett, kanskje bare bittelitt, men det er da noe.

Og med disse bevingede ord ønsker jeg dere alle en søt og herlig adventstid 😍